I solskinn og med godt humør skulle jeg besøke mor på
sykehuset. Hun er kolspasient - og har vært det i en
årrekke. Siste året er hun blitt betydelig dårligere, og så
svak at hun ikke er i stand til å klare seg selv.
For noen uker siden falt hun hjemme,
Det viste seg at lungen var klappet sammen, og hun hadde
fått en luftlomme på lungen. Det ble en tid på
overvåkingen, med dren inn i lungen og flere røntgen.
Når hun var kommet på hjerte/lungeavdelingen, gikk det
litt bedre - men hun var blitt veldig forvirret.
Jeg gikk inn på rommet hennes, og jeg hadde med en bukett med
skjønne roser som jeg fant vase til og var i ferd med
å sette i vann.
"du må gå igjen", "gå, bare gå din vei"
- Jeg skjønte ingenting...og spurte hva hun mente -
"kom deg ut, du må forstå hva jeg sier - gå"
Jeg gikk - og ble veldig lei meg da jeg kom ut i bilen.
Forleden dag kom sønnen min med blomstene som jeg hadde
gitt til henne - hun ville ikke ha de, og han våget ikke
annet enn å ta de med til meg.....
Det var en tøff dag - og det er vanskelig å hente krefter for å gå på besøk igjen.
enda mer fortvilet over sin egen situasjon, og prate med de på en
måte som gjør at de kan gjenkjenne situasjoner og kjente ting.
Sykepleierne er engler på jorden - det er jeg helt sikker på,
de er så tålmodige og skjønne.
Støtter og trøster, og gir aksept på at det er
lov å ha de følelsene en får.
Ikke ta det personlig.....vanskelig - men skal klare det.
Ha en flott dag
og
klem til deg
Bent'n