....en nymalt grønn utedass med flott sjøutsikt
...men etter mang en besøk og tidens tann klamrer den seg ensom og forlatt til vegetasjonen som naturlig har vokst og blitt som en støttemur for den.
Lurer litt på tanken med det blå nylontauet som er surret rundt?
Videre på min vandring langs sjølinjen idag, kom jeg over enda en forlatt hytte, med en sjelden vakker beliggenhet - overlatt helt til seg selv og forfallets nådeløse resultat. En gammel krakk som fikk rødt som sin siste farge står i stram giv akt - som om den ikke har tenkt å bukke under for noe.
jeg knipset et bilde inn kjøkkenvinduet utenfor hytten
på favorittplassen min - og så himmelen.
Her er taket rast fullstendig, og bare veggene holder seg oppe ..enn så lenge. En kan skimte en gammel lysegrønn solseng (hva var det de het disse her igjen da?) og en hvitmalt sliten dør med et skjønt dørhåndtak. Legg merke til takrennen - zink, med håndlagde rennekroker og nagler. Veggene som er ordentlig tykke planker er "naturlig" krakkelert og rett og slett litt sjarmerende der de står.
Like ofte som jeg tar disse turene mine - (med kompisen hakk i hæl) tenker jeg at det er helt uforståelig at slike plasser ikke lenger har noen som bryr seg - og hva de måtte tenkt de som engang ganske sikkert har vært mektig stolt over stedene sine.
Hva skal til for at noen sier - la oss glede noen andre som vet å ta vare på det, og gi det bort eller selge/leie det ut. Det er jo så mange som sliter med å komme inn på boligmarkedet - som kunne vært mer enn villig til en (kjempestor...)egeninnsats for å sette de istand igjen.
sukk...jaja - håper iallefall at det kan være til litt ettertanke om ikke annet. En forfriskende deilig tur var det uansett.
klem Bente
